Anaklitisk depresjon: Når manglende tilknytning skaper dyp nedstemthet

Begrepet har to betydninger i psykologisk litteratur, begge knyttet til tilknytning:

1. Spedbarnsanaklitisk depresjon (historisk)

Beskrevet av René Spitz (1940-årene) ved observasjon av spedbarn i sykehus/barnehjem som mistet mor/primær omsorgsperson i lengre tid. Barna fikk god fysisk pleie, men viste alvorlig vekttap, motorisk/psykososial regresjon, apati, søvnforstyrrelser, infeksjonsanfellighet. Hvis gjenforening skjedde innen 6 mnd., var prognose god; etter 6 mnd. var skader ofte varige. Disse funnene la grunnlaget for tilknytningsteori og endret sykehusrutiner (foreldre tilstedeværelse, «rooming-in»).

2. Voksen anaklitisk depresjon (psykodynamisk)

Brukes i terapi for å beskrive en ekstrem avhengighetsstiltak til en annen person (terapeut, partner, venn). Pasienten føler seg hjelpeløs, tom, panisk ved separasjon, og går langt for å opprettholde relasjonen. Kan være en intensiv overføring i terapi. Terapeuten må gjenkjenne dynamikken, jobbe med autonomiutvikling, og unngå brå avbrudd som kan forverre krisen. DSM-5 har ikke egen diagnosekode, men begrepet er nyttig klinisk for å skille fra annen depresjon.

Fellesnevner: tilknytningstraume → følelse av eksistensiell avhengighet. Behandling: psykodynamisk terapi, mentaliseringsbasert terapi, evt. medikamentell behandling ved komorbid depresjon/angst. Sikker tilknytning er nøkkelen til heling.