Calcaneusbrudd (hælbeinsbrudd): Årsaker, klassifisering og behandling

Calcaneusbrudd er et brudd i hælbeinet (calcaneus) – det største tærbeinet, som bærer kroppsvekten ved gå og hopp. Det utgjør ~2 % av alle brudd, men 60 % av tærbeinsbrudd. Hyppigst hos menn 30–50 år.

Årsaker og skademekanisme

• Fall fra høyde (trapp, tak, steige) – aksial belastning → brudd sprenger beinet (compression fracture).
• Trafikkulykker (bil, motorsykkel) – direkte traume + aksial belastning.
• Sportsskader (hopp, parkour).
• Stressbrudd: Overbelastning (løpere, militære) – sjeldenere.

Klassifisering (Sanders CT-klassifisering – klinisk standard)

Basert på coronært (subtalarleddets) involvering i koronalt planet:

• Type I: Uforskyvet (< 2 mm) – konservativt.
• Type II: 2-delt forskyving (IIA, IIB, IIC etter lokalisering).
• Type III: 3-delt forskyving (komminuering).
• Type IV: Høyt komminuert (> 3 fragmenter) – ofte primær artrodes (leddforstivning).

Ekstraartikulære brudd (tuber calcanei, processus anterior, sustentaculum tali) klassifiseres separat.

Symptomer og diagnostikk

• Smerte, hevelse, blåmerke (Mondor-tegn: blåmerke på plantarsiden – patognomonisk), misdannelse, utilstrekkelig belastningsevne.
• Røntgen (axial, lateral, Harris-Beath axial) + **CT med 3D-rekonstruksjon** (gullstandard for planlegging).
• MRI ved mistanke om stressbrudd/lemskade.

Behandling

Konservativt (Type I, enkelte Type II, pasienter med høy operationsrisiko)

• Ikke-belastning 6–12 uker (krykker, rullestol).
• Gips/ortose for immobilisering.
• Tromboseprofylakse (LMWH) ved immobilisering > 2 uker.
• Fysioterapi tidlig (bevegelighet, styrke, proprioception).
• Heling 3–6 mnd, full utforming 12–18 mnd.

Kirurgisk (Type II–IV, forskyvet > 2 mm, leddinvolvering)

• ORIF (Open Reduction Internal Fixation): Lateral tilgang (utviklet for å unngå hudskade), plater/skruer spesielt designet for calcaneus. Mål: gjenopprette Böhler-vinkel, Gissane-vinkel, høyde, bredde, subtalarleddskongruens.
• Primær subtalar artrodes: Type IV, alvorlig komminuering, eldre pasienter – forutsigeligere smettelse, men stivt ledd.
• Minimalt invasivt (perkutan skru-fiksasjon): Valgte Type II–III, god hudstatus.

Komplikasjoner og prognose

• Hudskade/nekrose (lateral tilgang risiko), infeksjon, sårdehisens, nerveskade (n. suralis).
• Posttraumatisk artrose i subtalarleddet (hyppigst sekvæle – opp til 80 % ved forskyvede brudd).
• Maldeunion (tap av høyde/bredde → varus/valgus, impingement).
• Kronisk smerte, stivhet, gangavvik.

Tidlig, anatomisk reduksjon og fast fiksasjon gir best funksjonelle resultat. Flerefaglig team (ortopedi, plastikkirurgi ved hudfare, fysioterapi) er nøkkel.