Bimalleolært ankelbrudd: Skademekanisme, diagnose og behandling

Hva er et bimalleolært brudd?

Et bimalleolært brudd (tidligere kalt Potts brudd) innebærer samtidig brudd av både den mediale malleolus (innemaljen) og den laterale malleolus (ytremaljen). Disse to benutstykkene danner ankelleddets «gaffel» som holder talusbenet på plass. Skaden oppstår ved en kombinasjon av utvridning (ekstern rotasjon) og sideveis belastning som river malleolene fra tibia og fibula.

Anatomi og skademekanisme

Ankelleddet består av tibia, fibula og talus, stabilisert av leddbånd: det mediale deltoidbåndet og de laterale talofibularbåndene. Ved et fall eller kollisjon der foten låses og kroppen roterer utover, spennes deltoidbåndet ekstremt og river mediale malleolus av. Samtidig presser talusbenet mot den laterale malleolus og knuser eller river den. Ofte skades også syndesmosen (forbindelsen mellom tibia og fibula).

Symptomer og diagnose

• Umiddelbar, intens smerte og utilstrekkelig evne til å belaste foten.
• Rask, massiv hevelse og blåmerker (ofte helt ned til tær).
• Mulig deformitet (ankelen ser «feil» ut).
• Røntgen i to planer (AP og lateral) + eventuelt mortise-opptak viser bruddlinjer og forskyvning. CT kan brukes ved kompleksitet.

Behandling

Konservativt (sjelden)

Kun ved uforskyvde, stabile brudd uten leddinstabilitet. Gips i 6–8 uker med strenge røntgenkontroller.

Kirurgisk (standard)

Åpen reduksjon og internt fixing (ORIF) er hovedregel. Mediale malleolus fives med skruer (lagskruer) eller plater. Laterale malleolus fives med plate og skruer (antiglide-plate). Syndesmose skives ved behov med skrue eller tightrope. Postoperativt: Ikke belastning 6 uker, deretter gradvis opptrening. Fysioterapi er essensiell for å gjenvinne bevegelighet, proprioseptivitet og styrke.

Prognose og komplikasjoner

De fleste oppnår god funksjon, men risiko for posttraumatisk artrose er reell (10–20%), spesielt ved initial leddinkongruens. Infeksjon, skade på nerver/blodkarer og implikasjoner ved skrueutløsning er andre risikoer.