Amyloidplakk i hjernen: dannelse, rolle i Alzheimer og forskningsfront

Hva er amyloidplakk?

Extracellulære avleiringer av beta-amyloid (Aβ) peptider (hovedsakelig Aβ42) i hjernen. Sammen med intracyllulære neurofibrillære snører (tau-protein) er de patologiske hjertepunktene i Alzheimers sykdom.

Dannelse

APP (amyloid precursor protein) klives feil av β- og γ-sekretase → Aβ-fragmenter → aggregerer til oligomere → fibriller → plakker. Oligomere antas å være mest toksiske (synaptisk dysfunksjon).

Genetiske risikofaktorer

• APP, PSEN1, PSEN2 mutasjoner → tidligdebut familiær Alzheimer (autosomal dominant).
• ApoE4 alell – sterkest risikoallell for sen-debut (sporadisk). ApoE4 binder Aβ og reduserer clearance → mer plakk.

Frie radikaler og oksidativ stress

Aβ kan generere frie radikaler → skade membraner, DNA, proteiner. Oksidativ stress kan også drive Aβ-aggregasjon – en ond sirkel.

Diagnostisk betydning

• PET med amyloid-tracer (PiB, florbetapir) viser plakklast.
• CSF: lavt Aβ42, høyt tau/p-tau.
• Plakker finnes også hos friske eldre → kvantitet og kontekst avgjør.

Terapeutiske mål

• Antikroppar mot Aβ (aducanumab, lecanemab, donanemab) – reduserer plakk, moderat klinisk effekt, risiko for ARIA (ødem/blødning).
• BACE-hæmmere, γ-sekretase modulatorer – tidligere studier avsluttet pga. bivirkninger/usikkert nytte.
• Tau-terapier, anti-inflammatoriske, livsstilsintervensjoner (FINGER-studien).

Status

Amyloidplakk er nødvendig men ikke tilstrekkelig for Alzheimer. Tidlig oppdagelse og multimodale intervensjoner er fremtidens retning.