Modeller for oppmerksomhet: Fra Broadbent til Deutsch & Deutsch

Oppmerksomhetsmodeller forklarer hvordan hjernen velger relevant informasjon blant enormt sensorisk input. Tre klassiske modeller fra 1950–60-tallet (militær forskning på flygeledere):

1. Broadbents filtermodell (1958)

Sensorisk buffer → tema filter (velger basert på fysiske egenskaper) → bevisst behandling. Uvalgt informasjon forsvinner raskt. Seleksjon skjer tidlig (før meningstilskriving).

2. Treismans dempingsmodell (1960)

Alle input går gjennom filter, men uvalgt informasjon demper (svaknes) i stedet for å bli slettet. Meningstilskriving skjer tidlig; viktig informasjon «gjenopprettes». Forklarer «cocktail party-effekten» (hører eget navn i støy).

3. Deutsch & Deutschs sene-seleksjonsmodell

All informasjon blir fullt prosessert (meningsanalysert) før seleksjon. Kun det med høyest relevans når bevissthet. Seleksjon skjer sent.

Flaskehals-problematikk

Alle tre er «flaskehals-modeller» – kapacitetsbegrensning tvinger til seleksjon. Kritisert for å kreve overbelastning i eksperimenter, ikke tillate skiftende oppmerksomhet fritt.