Bipolær screening: Hva det er, vanlige tester og hvorfor det betyr noe for medisinsering

Bipolær screening er en samling av spørreskjemaer (selvrapportert eller klinikeradministrert) som indikerer om en person kan ha en lidelse i det bipolare spekteret: syklotymi, bipolar II, bipolar I eller agitert depresjon. Screening gir ikke diagnose, men flagger risiko for videre utredning.

Hva spørres om?

Testene kartlegger maniske/hypomaniske tegn:

• Redusert søvnbehov, økt energi/aktivitet
• Rasende tanker, presset tale, plutsinne
• Høyert oppfattet evne/ego, risikofylt atferd
• Blandede tilstander (depressiv + manisk samtidig)

Og depressive symptomene: håpløshet, irettesettelse, anhedoni, konsentrasjonsvansker.

Vanlige verktøy

• MDQ (Mood Disorder Questionnaire) – 13 spørsmål, brukes primærkommunal/psykiatri.
• BSDS (Bipolar Spectrum Diagnostic Scale) – narrativ beskrivelse pasienten gjenkjenner seg i.
• Goldberg Bipolar Screening Questionnaire – tilgjengelig nettbasert.

Hvorfor screening er kritisk

Bipolar II og syklotymi overses ofte (hypomani misstolkes som «god stemme» eller depresjonsbedring). Feildiagnose som alen depressjon fører til antidepressiva – som hos sanne bipolare kan utløse maniske episoder («kruttpå lagt ild»). Riktig medisinering krever stemningsstabilisatorer (litium, antiepileptika, atypiske antipsykotika), ikke antidepressiva alene.

Begrensninger

Selvrapportering kan være partisk (manglende innsikt, fornæktelse). Klinisk vurdering over tid og medikamentrespons er gullstandarden. Positiv screening → henvisning til psykiater/psykolog for full diagnostikk.