Tester for pankreatitt – diagnostikk fra blodprøve til avansert bildegivning
Pankreatitt (bukspyttkjertelbetennelse) diagnostiseres ved kombinasjon av klinikk, lab og bildegivning. Kriterier (Atlanta): 2 av 3: (1) typisk smerte, (2) lipase/amylase >3x øvre grense, (3) bildegivningsfunn.
1. Blodprøver (førstelinje)
- S-lipase: Sensitivitet/spesifisitet ~90 % – foretrukket over amylase.
- S-amylase: Stiger raskere, men lavere spesifisitet (også i tykk-/spyttkjertel, lunger, trombose).
- CRP, leukocyter, leververdier, kalcium, triglycerider, blodgass, nyreverdier (alvorlighetsgrad).
2. Bildegivning
- Ultralyd (abdominal): Førstelinje. Viser gallestein (hyppigst årsak), bukspyttkjertelsvullnad, væske i lesser sack. Begrenset ved meteorisme/fedme.
- CT abdomen (med kontrast): Gullstandard for alvorlighetsgradering (Balthazar/CTSI), nekrose, væskeklynger, pseudokyster, komplikasjoner. Utført etter 48–72 timer (tidligere gir falsk lav alvorlighet).
- MRCP (MR-kolangiopankreatografi): Best for gallegangsvurdering (stein, strikturer, pankreasdivisum) – ikke-invasivt alternativ til ERCP.
- Endoskopisk ultralyd (EUS): Høy oppløsning for små tumorer, subtil kronisk pankreatitt, gallestein i gangene. Invasivt.
3. Stolsprøve
Fekal elastase-1 (pankreasinsuffisiens), fett i avføring (steatoré) – ved kronisk pankreatitt/mistanke om malabsorpsjon.
Alvorlighetsgradsklassifisering
- Mild: ingen organpåvirkning, ingen komplikasjoner.
- Moderat: transient organpåvirkning (<48 t) eller lokal komplikasjon.
- Alvorlig: persistens organpåvirkning (>48 t) – intensivbehandling.
Tidlig diagnostikk og årsaksutredning (gallestein, alkohol, medikamenter, triglycerider, ERCP, genetikk) avgjør behandling og recidivforebygging.