Hva livet i en hule kan lære oss om vinterdepresjon

I 1962 tilbrakte den franske geologen Michel Siffre to måneder alene i en hule – ingen klokke, ingen sol, minimal kontakt. Det han oppdaget om biologiske rytmer, ensomhet og tidsoppfatning, informerer forskere i dag – og kan hjelpe oss å forstå vinterdepresjon (SAD).

Kroppen setter sin egen klokke

Uten soloppgang/solnedgang valgte kroppen selv når han sov og spiste. Hans søvn/våkne-syklus var ikke 24 timer, men ~24 timer 30 minutter. Det bewis en intern klokke uavhengig av dag/nattsyklusen.

Senere eksperimenter med andre (Josie Laures 88 dager, Antoine Senni 126 dager) viste lignende forskyvninger. Siffre selv var i en hule i Texas i seks måneder 10 år senere – en «48-timers syklus». Mentalt var det «helvete,» sa han til Der Spiegel.

Lys, døgnrytme og vinterblues

Eksperimentene ble gjort for å studere isolasjon (relevant for romfart), men har avslørt hvordan manglende lys forstyrrer døgnrytmen. SAD (sesongavhengig depresjon) knyttes til mangel på sollys og sankende serotonin. Huleforsøkene bekrefter: lettforhold og kroppsendringer forstyrrer den indre klokken.

Man trenger ikke leve i en hule for å forstå viktigheten av dagslys – men historien setter det i perspektiv.