Prostata-spesifikt antigen (PSA): Funksjon, testing, klinisk bruk og kontroverser

PSA er et glykoprotein (kallikrein-relatert peptidase) produsert av prostataepitelceller. Funksjon: proteolytisk kliving av semenogelin → flytende ejakulat, lettere spermamotilitet. Finnes også i andre vev (bryst, spyttkjertler, fostervann) – navnet «prostata-spesifikt» er dermed misvisende.

PSA-testing

Blodprøve (total PSA, fritt PSA, PSA-tykt/total-forhold, PSA-velocity, PSA-doblingstid). Brukes til:

• Screening (kontroversielt).
• Diagnostikk ved symptomer (LUTS, bein smerter).
• Overvåking etter kurativ behandling (prostektomi, stråling) – biokjemisk resitiv.
• Overvåking ved aktiv overvåking (lavrisiko prostatakreft).

Tolkning og begrensninger

• Forhøyet PSA ≠ kreft: BPH (benign prostathyperplasi), prostatitt, urinretensjon, kateter, cystoskopi, ejakulasjon (48 t), sykling kan løfte PSA.
• Ca. 25-30 % med PSA > 3-4 ng/mL har kreft ved biopsi; 15 % med PSA < 4 ng/mL har kreft.
• Overdiagnostikk/overbehandling av indolente kreft er hovedkritikkpunkt.

Nasjonale anbefalinger (Norge)

Ingen organisert screening. Individuell beslutning etter samtale med lege om fordele (tidlig oppdagelse) vs. ulemper (falsk positiv, biopsi-risiko, overbehandling). MR-prostata + målrettet biopsi reduserer unødvendige biopsier.