Hvordan Mad vi virkelig Are

De første bildene som dukker opp i våre sinn når vi tenker på noen 'mentale' er en haug med looney mennesker eller at eksentrisk gal vitenskapsmann. Men vi er så langt unna sannheten når vi oppfatter psykiske problemer til å bli assosiert med sprø få. Vel den dårlige nyheten er at vi alle er mentalt ustabil på en eller annen måte. Eneste grunnen til at vi ikke klarer å se vår egen berørt mentale tilstand er fordi vi er innstilt til å tro at gale mennesker er en rase fra hverandre, og vi kan på ingen måte noen gang bli dem. Og for de kloke få som innser gang på gang at noe ikke er helt greit i øverste etasje, har en tendens til å leve i fornektelse av fakta som ocassionally hjemsøker dem.

Husker du de gangene du trodde du var å miste ditt sinn eller de gangene du ønsket å drepe noen i kaldt blod eller de gangene du var gråt eller gråt helt for deg ensom selv eller de gangene du mistet deg selv i en fantastisk verden for å gjøre yoursel glemme de harde realitetene i den virkelige verden. Vi blir fortalt til å tro at disse og mange flere er bare måter å takle stressende situasjoner. Men i sannhet, de er bare manifestasjoner av varierende grad av mental forfallet vi er i.

Hvor lenge skal vi leve i selvfornektelse. Hvor lenge skal vi være å ta støtte fra alkohol eller annen avhengighet for å holde våre sinn i kontroll eller for å "roe" som vi så gjerne kalle det. Vi klarer å innse at en normal og sunn sjel ikke trenger noen form for vanedannende stoffer til å endre våre følelser, tenkning og selv vår atferd. Likevel ser rundt deg, er nesten annenhver person hektet inn i noen sinn forandre substans eller den andre. Og vi er kalt til å være ute av kontroll ikke når vi begynner å vise tegn på å få loonier men når vi synes det er så vanskelig å takle med våre sinn på vår egen at vi må stole på psykotrope stoffer for å holde oss gal eller tilregnelig, noe som Uansett hvordan du ser på det.

poenget er, hvorfor nekte delstaten våre sinn selv for oss selv. Ville det ikke være mye enklere hvis vi begynte å akseptere at vi ikke er kablet å være normal av natur. Å være mentalt ustabil er ikke en sykdom tilstand, men en forutsetning for å leve et normalt og sunt liv. Hadde det ikke vært for de gale få som jobbet for å strekke grensene for å leve livet, ville vi fortsatt være i steinalderen. For å være en pioner, en reformator, en visjonær du trenger å tenke og tro ut av boksen. Og det er ikke i seg selv en tilstand av en ustabil sinn. Er normalt å være unormal og være unormal helt normalt, bare gi det en tanke. Ser ikke lenger enn din egen selvrespekt. Se på personen i speilet i øyet og erklære uten frykt for at du er helt gal og du bare elsker å være så.

Gratis sinn, dvs hva blomsten generasjon bekjente. Og jeg tror de fikk nærmest til å realisere det vi egentlig er og hva vi skal leve for. Men de ble stemplet for å være tapt generasjon, den gale generasjonen som mistet sine spor i livet. Vi begravde seg av gratis tanker i de dype fordypningene i vår lag tror verden. Og med tiden blir vi stadig tuning oss å være perfekt trent for rat race. For å komme videre, for å tjene penger, for å være omgitt av materialistiske godbiter, for å være den yuppy publikum som er det vi streber etter. Men i den frustrerende dash for disse såkalte blings av livet, vi har forlatt vår mental helse langt bak. Vi kan ikke lenger definere oss selv, og at rollen har blitt overtatt av næringslivet og media kultur. Vi er lei skreddersyr tanker og våre behov svaie som av innfall og ønskene til disse såkalte trendsettere. Og likevel vi hevder å være i perfekt kontroll over oss selv. Automatiserte vesener programmert til å oppføre seg slik de tror vi skal, det er det vi har blitt. Og ennå har vi den frekkhet å hevde vi er helt normalt.

Det er på tide vi innså at våre bommert, på tide vi sette en stopper for ferdige tanker og følelser crammed i våre sinn. Kanskje det er på tide vi tok en pause og ga oss litt tid for dype tanker. Tid for å slappe av, tid til å reflektere, tid til å endelig finne ut hva som er selve formålet med vår eksistens. Vi bør kaste bort en illusjon om at psykisk ustabilitet er forbannelsen av en uheldig få og akseptere at vi alle er sint på en eller annen måte. Å være mentalt ustabil er helt normalt så lenge vi oppdager sannheten om livet og evne til å overleve i harmoni med våre omgivelser.