Er døvhet en funksjonshemming? To perspektiver på tegnspråk og identitet

Om døvhet er en funksjonshemming, er sterkt debatert med to hovedsyn. Mange mener ja: ofte irreversibel øreskade, reduserer livskvalitet. Døve selv argumenterer ofte for nei: de har sitt eget språk (tegnspråk). Å kalle det funksjonshemming = å si noen er funksjonshemmet for å ikke snakke andres språk. De føler seg ikke hindret, kan bli fornærmet av «hørselshemming/hemmet».

Motargument: døve kan ikke lære nytt talespråk. Franskttalende i engelskt område lærer engelsk. Døve kan ikke lære engelsk/forsk som talespråk → argumentet om at tegnspråk «bare er et annet språk» faller. Gjelder døve som kan tale – de kan sannsynligvis ikke lære nytt språk.

Likevel: mange døve føler seg ikke funksjonshemmet, lever like uhindret. Noen ser døvhet som gave som beriker livet. Å kalle det funksjonshemming = fornærmelse. Mest utpreget hos født døve, ikke ved senere hørselstap.

Ordbok: funksjonshemming = «diskvalifikasjon, begrensning, ulempe» – gjelder kanskje ikke alle døve. Juridisk ofte ansett som funksjonshemming, men lover kan være utdaterte/sympatiske. For enkelte sunn fornuft, for andre uvitende fornærmelse fra folk som ikke kjenner døves verden/kultur.