Antinukleært antistoff-test (ANA): Hva det viser – og hva det ikke gjør

ANA-testen måler antistoffer som retter seg mot kjernen i egne celler. Det er en screeningtest, *ikke* en diagnostisk test for seg selv. Positiv ANA finnes hos 5–15 % av friske voksne, hyppigst kvinner og eldre.

Når bestilles testen?

• Mistanke om systemisk lupus erythematosus (SLE).
• Andre autoimmun sykdommer: systemisk sklerose, Sjögrens, polymyositt, blandet bindevevssykdom.
• Forklaring på infertilitet/abort (høye ANA-nivåer kan påvirke fostersurvival).
• Infeksjoner, hormonelle forstyrrelser, legemiddelreaksjoner kan også gi positiv ANA.

Resultattolkning

• Titer (tallverdi): Lav titer (1:40–1:80) ofte klinisk ubetydelig. Høy titer (≥1:320) styrker mistanke om autoimmun sykdom.
• Mønster (fluorescens):
  • Homogent: SLE, medisindusert lupus.
  • Speckled: Sjögrens, systemisk sklerose, MCTD.
  • Nukleolært: Systemisk sklerose.
  • Centromer: LIMITERT systemisk sklerose (CREST).

Viktige begrensninger

• Positiv ANA *beviser ikke* sykdom – mange friske har det.
• Negativ ANA *utelukker ikke* SLE (2–5 % seronegativ).
• Diagnose stilles alltid klinisk: symptomer + tegn + lab (inkl. spesifikke antistoffer: anti-dsDNA, anti-Sm, anti-Ro/La, anti-Scl-70, anti-centromer).

Oppfølging ved positiv test

Lege vurderer klinisk bilde. Ved mistanke: spesifikke antistoff-paneler, komplementfaktorer (C3/C4), nyre/fleverfunksjon, urinstatus, evt. henvisning til reumatolog.