Kappa myelom: En alvorlig blodkreft med unike egenskaper

Kappa myelom er en undertype av multipelt myelom, en kreft i plasmaceller (antistoffproduserende hvite blodceller) i benmargen. Det kalles «kappa» fordi de klonale, kreftede plasmacellene overproduserer immunglobulin bestående av tunge kjeder (IgG, IgA eller IgM) og kappa lette kjeder (i stedet for lambda). Ca. 60–70 % av myelomer er kappa-type.

Patofysiologi

Friske plasmaceller lager et bredt spekter av antistoffer (polyklonalt). Ved myelom ekspanderer én klon og produserer store mengder monoklonalt protein (M-protein) – enten intakt immunoglobulin (ofte IgG-kappa) eller kun lette kjeder (Bence Jones protein). Dette fører til:

• Immunsvikt: Normal antistoffproduksjon undertrykkes (hypogammaglobulinemi) → økt infeksjonsrisiko.
• Nyreskade: Lette kjeder (Bence Jones) filtreres i nyrene, skader tubulene (cast-nephropati), og hyperkalcemi fra beinødeleggelse forverrer det.
• Beinlesjoner: Osteoklastaktivering → lytiske skader, smerter, patologiske frakturer, hyperkalcemi.
• Anemi: Benmarginnfiltrasjon + cytokinmediert undertrykking av erythropoese.

Symptomer (CRAB-kriterier +)

• Calcium forhøyet (hyperkalcemi): tørst, polyuri, forvirring, obstipasjon.
• Renal insuficiens: kreatininstigning, proteinuri.
• Anemi: tretthet, kortpustethet.
• Bone lesions: rygg/smerter, frakturer.
• Infeksjoner (pneumoni, sepsis), nevrologiske symptomer (radikulopati, spinal kompresjon), blødningstendens, hyperviskositetssyndrom (ved mye IgM/IgA).

Diagnostikk

1. Blodprøver: Protein elektroforese (SPEP) + immunofiksering (viser M-spike, type), frikt lette kjeder (kappa/lambda-forhold), β2-mikroglobulin, albumin, kreatinin, kalsium, Hb, LDH.
2. Urin: 24-timers urin for protein elektroforese + immunofiksering (Bence Jones).
3. Benmargbiopsi: Klonalitet (kappa-begrenset), plasmacellprosent (>10 % eller klonalt aggregat), cytogenetikk (FISH: del17p, t(4;14), t(14;16), 1q gain), Proliferasjon (Ki-67).
4. Bilde: Hele kropps lav-dose CT (skelettundersøkelse), evt. MR/PET-CT.

Stadiefesting (R-ISS)

Kombinerer ISS (β2-mikroglobulin, albumin), cytogenetikk (høyrisiko FISH), LDH. Stadier I–III gir prognostisk info.

Behandling

Ikke kurabel, men behandelbar med lang overlevelse. Standard for transplantasjonsberettigede (<70–75 år, god funksjon):

1. Induksjon: Triplet (VRd: bortezomib + lenalidomid + dexametason) eller kvartett (daratumumab + VRd). 4–6 sykluser.
2. Stamcelleinnsamling (autolog).
3. Høy-dose melphalan + autolog stamcelletransplantasjon (ASCT).
4. Vedlikehold: Lenalidomid (standard) ± bortezomib/daratumumab ved høy risiko. Fortsettes til progresjon.

Ikke-transplantasjonsberettigede: LettVRd (lavere dose bortezomib), daratumumab + lenalidomid + dex (MAIA-regimet), eller andre kombinasjoner.

Residivert/refrakter myelom: Nye klasser: CAR-T (ide-cel, cilta-cel), bispesifikke antistoffer (teclistamab, talquetamab), selinexor, melflufen, nye proteasomeinhibitorer/IMiDer. Kliniske studier anbefales.

Støttende behandling

• Bisfosfonater/denosumab (beinbeskyttelse).
• IVIG ved hypogammaglobulinemi + residiv infeksjoner.
• Erytropoetin/transfusjon ved anemi.
• Vaksinasjon (inaktivert), infeksjonsprofylakse (aciklovir, TMP-SMX).
• Smerterlindring, fysioterapi, ernæring, psykososial støtte.

Prognose

Median overlevelse nå 8–10+ år (forbedret markant siste 15 år). Faktorer: alder, stadie, cytogenetikk, responsdybde (MRD-negativitet), komorbiditet. Kappa-type har litt bedre prognose enn lambda-type (mindre nyreskade).