Fosterdød: Årsaker, diagnostikk og psykososial støtte

Fosterdød defineres som død av foster etter 22. svangerskapsuke (eller >500 g). Før 22 uker kalles det spontanabort. Dødfødsel er fosterdød under fødselsprosessen. Hver tilfelle er en tragedi for foreldre og krever både medisinsk og psykososial håndtering.

Vanlige årsaker

• Kromosomesvikt/genetiske anomaliar (~50 % av tidlige tap).
• Placentaforpliktelse/insuffisens (vanligst i 3. trimester).
• Infeksjoner (CMV, toksoplasmose, listeriose, parvovirus).
• Morske sykdommer: Diabetes, hypertensjon/preeklampsi, autoimmun (APS), tyroideasykdom.
• Rhesus-immunisering (alloimmunisering).
• Nabelsnursulykker (knuter, forfall).
• Fostermisvurderinger (hydrops, hjertefeil).
• Trauma, røyking, alkohol, narkotika.

Diagnostikk

• Mors opplevelse: Redusert/avsluttet fosterbevegelse (viktig varsel).
• Ultralyd: Ingen hjerteaktivitet, ingen bevegelse, mulig overlappende skulder (Spaldings tegn), fosterskjelettkalkning (sen).
• Fetoskopi (hjerteslag) – rask skjerming.

Medisinsk håndtering

• Induksjon av fødsle (vaginal fødsle anbefales hvis mulig) – reduserer risiko for mor (infeksjon, koagulopati, infertilitet).
• Keisersnitt kun ved morsindikasjon (placenta previa, tidligere keisersnitt m.fl.).
• Obduksjon, kromosomanalyse, mikrobiologi, placenta patologi – for å finne årsak og gi rådgivning om gjentakelsesrisiko.

Psykososial støtte og oppfølging

• Tidlig kontakt med sosionom/psykolog/kriseteam.
• Mulighet til å se/holde barnet, ta bilder, gi navn, begravelse/ritual.
• Skriftlig oppsummering fra sykehus.
• Kontroller etter 6–8 uker (fysisk/psykisk), diskusjon av obdusjonsresultat, planlegging av neste svangerskap (ofte anbefales å vente 3–6 mnd).
• Støttegrupper (f.eks. SAND, LEVE).

Åpen kommunikasjon, tid og respekt for sorgen er fundamentet for god omsorg.