Gikttest: leddvæske, blodprøve og røntgen

Diagnostikk av gikt bygger på flere piller, ingen alene er 100 % sikker. Legen vurderer klinisk bilde i kombinasjon med testresultater.

Gullstandard: Leddvæskeprøve (artrocentese)

Nål i tåleddet for å hente ut synoviavæske. Patolog ser etter urinsyrekrystaller (mononatriumurat) – bekrefter gikt. Ulempe: under akutt anfall kan det være vanskelig/smertefullt å få væske, eller pasienten har for lite væske.

Blodprøve: urinsyre (s-urat)

Høyt urat støtter diagnose, men høyt ≠ gikt (medisiner, kost, nyrefunksjon påvirker), og normalt/lavt ≠ ingen gikt (mange med gikt har normale verdier under anfall). Dermed: nyttig, men ikke avgjørende alene.

Røntgen

Viser erosjoner/skade i ledd ved langvarig/avansert gikt. Tidlig gikt viser ofte normale røntgenbilder. Brukes for å vurdere alvorlighetsgrad og skadeutvikling.

Smertestilling under testing

Leddvæskeprøve kan være smertefull (tå er ømt). Blodprøve: minimalt smerte. Røntgen: smertefritt, men kan være ubehagelig å holde still.

Konklusjon

Legen behandler ofte klinisk som gikt selv uten kategorisk testbevis, spesielt ved typisk anfallsmønster og god respons på behandling.