Autoimmune antistoffer: Typer, diagnostikk og klinisk betydning

Autoimmune antistoffer (autoantistoffer) er antistoffer rettet mot kroppens egne strukturer (protein, DNA, nukleiner, lipidmembran). Deres tilstedeværelse kan indikere autoimmun sykdom, men forekommer også hos friske (lavtiter, økt med alder).

Vanlige autoantistoffer og tilknyttede sykdommer

Diagnostisk tilnærming

1. Klinisk mistanke først: Bestill *gezielt* – ikke «ANA-screen» som rutine ved upresiserte plager.
2. ANA (IIF på HEp-2-celler): Sensitivt screening. Titer ≥ 1:160 + relevant mønster (homogent, speckled, nukleolar, sentromer) støtter diagnose. Negativ ANA utelukker nesten SLE.
3. Spesifikke antistoffer: Bestilles basert på ANA-mønster og klinikk (EIA/ELISA, multiplex, line blot, immunodiffusjon).
4. Kvantitative verdier: Høy titer = høyere spesifisitet. Endring over tid kan reflektere sykdomsaktivitet (anti-dsDNA, ANCA).

Tolkningssvanser

• Falsk positive: Eldre, infeksjoner, kreft, medisiner (hydralazin, prokaainamid, TNF-hemmere → drug-induced lupus), vaccinasjon.
• Falsk negative: Tidlig sykdom, behandlet sykdom, tekniske feil.
• ANA-positiv hos friske: ~5–15 % (kvinner > menn, øker med alder). Ingen behandlingsindikasjon uten klinikk.

Behandlingsimplikasjoner

Antistoffer *diagnostiserer* ikke alene – de støtter klinisk diagnose og kan guide terapi (f.eks. anti-CCP → tidlig DMARD, anti-dsDNA/komplement → nefritt-behandling, aPL → antikoagulasjon). Overvåking av visse antistoffer (anti-dsDNA, ANCA, anti-CCP) kan brukes for sykdomsaktivitet.