Urin-osmolalitet: Måling av urinkonsentrasjon for å vurdere væskebalanse og nyrefunksjon
Urin-osmolalitet angir antallet oppløste partikler (mosm/kg vann) per kg urin. Det er et direkte mål på urinkonsentrasjon og nyrenes evne til å konsentrere eller fordynne urin.
Praktisk utførelse
Midtstråms urinprøve (renfangst). Samtidig serum-osmolalitet (blodprøve) gir fullstendig bilde av væskebalanse.
Tolkning – hovedmønstre
| Urin-osmolalitet | Urinvolum | Tydning |
|---|---|---|
| Høy (>800 mosm/kg) | Lavt | Dehydrering, hjertesvikt (lav renal perfusjon), SIADH (euvolem hyponatremi). |
| Høy | Høyt | Osmotisk diurese (diabetes mellitus uregulert, mannitol). |
| Lav (<300 mosm/kg) | Høyt | Overhydrering, diabetes insipidus (sentral/nephrogen), nyretubulskade. |
| Lav | Lavt | Nyresvikt (tap av konsentrasjonsevne), tubulointerstitiell sykdom. |
Kliniske anvendelser
- Differentiering av hyponatremi: SIADH (høy urin-osm) vs. overhydrering / te-potty (lav urin-osm).
- Vurdering av diabetes insipidus (vannavvisningstest + desmopressin-test).
- Overvåking av væskebalanse på intensiv / perioperativt.
- Nyrefunksjon: konsentrasjonsevne som tidlig markør for tubulskade.
Forvirringsfaktorer
Strålekontrast, mannitol, glycin (TURP), proteinuri, glukosuri øker osmolalitet uavhengig av nyrefunksjon. Urea bidrar ~50 % av normal osmolalitet – lavt ved leverinsuffisens / lav proteininntak.
Tidligere:Selvtillitsskalaer: Cooper, Rosenberg, Fleming-Courtney og ASSEI – oversikt og bruk
Neste:Symptomer på høyt blodsukker (hyperglykemi): Advarselssignaler og håndtering