Orem-modellen: Egenomsorgsunderskudd i sykepleie

Egenomsorgsunderskudd-teorien (Self-Care Deficit Nursing Theory) er en grunnleggende sykepleieteori utviklet av Dorothea Orem (1914–2007) over nesten 50 år. Kjerneideen: Alle individer har en innebygd evne og ønske om å ta seg av seg selv, og sykepleie skal støtte denne evnen.

Tre typer egenomsorgsunderskudd

• Universelt: Behov alle har: puste, drikke, spise, eliminere, sove, bevege seg, balansere aktivitet/hvile, sosialt samvær, unngå fare, fremme normalitet.
• Utviklingsmessig: Skylder alder (eldre, barn) eller situasjon (ny jobb, graviditet, utdanning) som midlertidig reduserer evnen til egenomsorg.
• Helseavvik: Sykdom, skade eller lidelse gjør at personen ikke klarer å møte egne behov (f.eks. etter stroke, amputasjon, alvorlig depresjon).

Sykepleierens rolle (Tre systemer)

1. Helt kompensatorisk: Sykepleier utfører all egenomsorg for pasienten (f.eks. bevisstløs, nyfødt, alvorlig forlamt).
2. Delvis kompensatorisk: Sykepleier og pasient deler oppgaver (f.eks. pasient spiser selv, men trenger hjelp til å dusje).
3. Støtte-utdannende: Sykepleier veileder, lærer, motiverer pasienten til å utføre egenomsorg selv (f.eks. diabetesopplæring, rehabilitering).

Klinisk anvendelse

• Kartlegge pasientens egenomsorgsevne og -behov.
• Identifisere type og alvorlighetsgrad av underskudd.
• Velge riktig sykepleiesystem (kompensatorisk/støtte-utdannende).
• Sette mål for pasientens selvstendighet.
• Evaluere utfall og justere plan.

Betydning i dagens helsetjeneste

Modellen fremmer pasientdeltakelse, egenmestring og kostnadseffektivitet. Den er grunnlag for sykepleieplanlegging, dokumentasjon (VIPS-modellen i Norge bygger delvis på Orem), og utdanning. Ved å fokusere på hva pasienten kan og vil gjøre selv, styrkes autonomi og verdighet – også i sykdom.