Fundushøyde: Enkel måling av fostervekst under svangerskapet

Fundushøyde (symphysis-fundus distance, SFD) er avstanden fra skambenssymfysen (øverst på skambenet) til fundus uteri (toppen av livmoren). Den måles med måletape i sentimeter og brukes som screening for fostervekst og mengde fruktvann fra ca. uke 20–22.

Hvordan måles det?

1. Kvinne ligger på ryggen med tom blære.
2. Måletape fra øvre kant av symfysen (ikke over) til toppen av livmoren (palperes).
3. Måling i cm, avrundet til nærmeste cm.
4. Plottes i vekstkurve (sertifisert norsk vekstkurve for fundushøyde).

Normal forventning

Fra ~ uke 24–25 samsvarer fundushøyde (cm) ca. med svangerskapsuke (f.eks. uke 28 → ~28 cm). Variasjon ± 2–3 cm er normal. Før uke 20 er livmoren ikke palpabel over symfysen.

Faktorer som påvirker målingen

• Full blære (gir for høy måling) – alltid tømme først.
• Mors kroppsbygging (høy/lav BMI, tykk bukveg).
• Fosterrestning (bryting, transverseligg).
• Flere foster (tvillinger → høyere).
• Myome, ovarialcyster.
• Fruktvannsvolum (poly-/oligohydramnion).
• Målefeil (ulike observatører, teknikk).

Tolkning av avvik

Fordeler og begrensninger

Fordeler: Billig, rask, ikke-invasiv, ingen utstyrskrav, god screening i lavressurs-/primærhelsetjeneste.

Begrensninger: Lav sensitivitet/spesifisitet for IUGR/makrosomi (~50–70 %), avhengig av observatør, påvirkes av mange faktorer. Ultralyd med biometri (BPD, HC, AC, FL) og Doppler er gullstandard for diagnostikk.

Fundushøyde er et viktig verktøy i graviditetsomsorgen, men skal alltid tolkes i klinisk kontekst og suppleres med ultralyd ved mistanke om avvik.