Leppelæsning: Teknikk, begrensninger og bruk i kommunikasjon og overvåkning

Hva er leppelæsning?

Leppelæsning (taleavlesning) er en kommunikasjonsteknikk der man forstår tale *kun* ved visuelle signaler: leppebevegelser, tenner, tunge, ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Hver lyd har en spesifikk munnform. Termen «leppelæsning» er misvisende – «taleavlesning» er mer presist.

Hvem bruker det?

• Primært: Døve og hørselshemmede (som del av bredere kommunikasjonsverktøy: tegnspråk, skriving)
• Hørende: Overvåkning (polit/militær), logopedistudier, juridisk bevisinnsamling

Begrensninger

• Krever *intens* konsentrasjon
• Mest erfarne fanger bare 30–40% av innholdet
• Mange lyder dannes i halsen/bak i munnen – usynlige
• Visuelle indikatorer for mange lyder ser like ut
• Ubrukelig hvis munn er skjult eller vendt bort

Derfor er tegnspråk og skriving mer praktiske og komplette metoder for mange.

Læring og historie

Mest effektivt lært av de som *har hørt* tidligere. Medfødte døve kan finne det vanskelig/umulig. Berømte eksempler: Bushs «Read my lips: no new taxes» (1988), HAL 9000 i *2001: A Space Odyssey* (1968). I dag læres maskiner leppelæsning for å forbedre stemmegenkjenning.