Genitalvorter: Forebygging, diagnostikk og behandling

Hva er genitalvorter?

Genitalvorter (condylomata acuminata) forårsakes av HPV (human papillomavirus), smittes nærmest utelukkende ved seksuell kontakt. De fremstår som små, hudfargede eller gråbrune vekster – enkelte eller i klynger («blomkål») – på penis, skjede, livmorhals, anus, perineum.

Hvorfor diagnoser hos lege?

1. Vanskelig å selvse: Lokalisasjon (inne i skjede, på livmorhals) gjør selvinspeksjon umulig.
2. Differensialdiagnose: Kan forveksles med syfilis (primært skjerr), molluscum contagiosum, Fordyce-korn, hudskjold (benigne) – noen krever annen behandling.
3. Kreftscreening: HPV-høyrisikotyper kan forårsake livmorhals-/peniskreft. Kvinner *må* ha jevnlig celleprøve.

Behandlingsalternativer

Valg avhenger av antall, størrelse, lokalisering, graviditet, immunstatus.

• Lokale reseptmidler (pasientens egen bruk):
  • Podofiloksinn 0,5 % løsning/gel (ikke i graviditet).
  • Imikvimod 5 % krem (stimulerer immunsvaret).
  • Sinekatekiner 15 % salve (grønn te-ekstrakt).
• Kliniske prosedyrer (lege/klinikk):
  • Kryoterapi (flytende nitrogen) – førstevalg for få, ytre vorter.
  • Trichlorreddiksyre (TCA) 80–90 % – kjemisk etsing, god for vaginal/anal lokalisering.
  • Laser (CO2, Nd:YAG) – presist, god for utbredte/innenfor skjede.
  • Elektrokirurgi/skjæring – ved store vorter.

Fluorouracil (5-FU) brukes sjeldent pga. toksisitet, ikke lenger førstevalg.

Graviditet

Vorter kan vokse raskt i graviditet. Behandling i graviditet: kryoterapi, TCA, laser (sikkert). Unngå podofiloksinn/imikvimod. Ved store vorter i fødekanal kan keisersnitt overveies for å unngå nyfødt laryngpapillomatose (sjelden).

Forebygging

• HPV-vaksine: Beskytter mot HPV 6, 11 (vorter) og 16, 18, 31, 33, 45, 52, 58 (kreft). Anbefales gutter/jenter 12–16 år, fanges opp til 26 år.
• Kondom: Reduserer risiko, men dekker ikke alt infisert hud.
• Begrens antall partnere.

Psykososialt

Stigma gjør at mange utsetter legebesøk. Men ubehandlet øker risiko for smittespredning, kreftutvikling og psykisk belastning. Åpenhet med partner og lege er nøkkelen.