Behandling av plutselig sensorineuralt hørselstap med steroider

Plutselig sensorineuralt hørselstap (SSNHL) er en medisinsk nødsituasjon som krever rask evaluering og behandling. Selv om årsaken ofte er ukjent, antas virusinfeksjoner, autoimmunreaksjoner og vaskulære forstyrrelser å spille en rolle. Glukokortikoider (steroider) er i dag den eneste behandlingen med visst dokumentert effekt, men evidensgrunnlaget er fortsatt begrenset.

Hvordan steroider virker ved SSNHL

Glukokortikoider utøver en potent antiinflammatorisk virkning ved å hemme produksjon av proinflammatoriske cytokiner i sneglehuset. Når steroidmolekylet binder til sitt reseptor i cytoplasma, vandre komplekset inn i kjernen og påvirker transkripsjonsfaktorer som demper immunsvaret. Dette reduserer ødem og skade på de sensoriske hårcellene, og kan forbedre iontransporten i det indre øret. Den nøyaktige mekanismen er likevel ikke fullt oppklart.

Dosering og behandlingsregimer

Det finnes ingen etablert optimale dose. Typisk starter man med en høy dose prednisolon (f.eks. 60 mg daglig) i 5–7 dager, etterfulgt av en tapering over 1–2 uker. Noen studier har brukt deksametason eller metylprednisolon med varierende doser. En randomisert studie fra 1980 (Wilson et al.) kunne ikke vise signifikant forskjell mellom to doseringsregimer, sannsynligvis på grunn av lav statistisk makt. Litteraturen antyder at tidlig debut og høy initial dose («blast») med subsequent tapering gir best mulighet for hørselgjenvinning.

Bivirkninger og forsiktighet

Systemiske steroider har en lang liste over potensielle bivirkninger: økt appetitt, væktøkning, natriumretensjon, hypokalemi, hyperkalcemie, hyperglykemi, sårhelingsforstyrrelser, hudforandringer, psykotiske reaksjoner og depresjon. Lengre kurer kan gi adrenokortikal undertrykkelse. Pasienter med diabetes, hypertensjon, osteoporose eller infeksjoner må overvåkes nøye.

Evidens for effekt

Flere små studier (Chen et al. 2003, Slattery et al. 2005, Wilson et al. 1980) tyder på at orale steroider kan øke sjansen for hørselgjenvinning, spesielt ved moderat til alvorlig tap. Spontanrestitusjon skjer hos ca. 31 % av ubehandlede pasienter, noe som gjør det vanskelig å isolere behandlingseffekten. Større, randomiserte studier (type I evidens) mangler fortsatt.

Intratympan steroidinjeksjoner – en påvekstende alternativ

Injektion av steroid (ofte deksametason) gjennom trommehinne gir høy lokal konsentrasjon med minimal systemisk eksponering. Metoden reduserer bivirkninger og leverer stoffet rett til sneglehuset. Forskning viser lovende resultater, enten som primærbehandling eller som redningsterapeutikk ved mislykket systemisk behandling. I fremtiden kan intratympan rute bli foretrukket for mange pasienter.

Konklusjon

Systemisk steroidbehandling bør tilbys så tidlig som mulig (idealt innen 2 uker) etter debut av SSNHL, etter individuell risikovurdering. Samtidig bør pasienter henvises til øre-nese-hals-specialist for utredning og vurdering av intratympan steroid som supplement eller alternativ. Mer forskning trengs for å fastslå optimale protokoller.