Narsissistisk atferd i psykoterapi: Når «sikre rommet» lekker ut i hverdagen

I psykoterapi er det en grunnleggende forutsetning at timen hører pasienten til. Pasientens behov, følelser og perspektiv står i sentrum – ikke terapeutens. I denne forstand er terapi, med sin eksklusive fokus på én person, strukturelt narsissistisk. Og ifølge teoretikere som Heinz Kohut, er det nettopp denne «kompensatoriske speilingen» – den empati og bekræftelse som manglede i barndommen – som gir terapi sin helbredende kraft. Narsissistisk atferd i terapeutisk setting er altså ikke bare forventelig; den er nødvendig.

Problemet oppstår utenfor døren

Ved utgangen av timen, forventes pasienten å gå over i gjensidige relasjoner – der andre også har behov, grenser og perspektiver. Men for pasienter som har fått store, utdrevne emocjonelle behov møtt i terapi, kan overgangen være vanskelig. Risikoen er at de fortsetter å operere i «terapi-modus» 24/7:

• De forventer at venner, partnere, kolleger skal fungere som terapeuter: lyttetålemodig, validere, prioritere deres behov først.
• Kommunikasjonen blir «pseudo-terapeutisk»: Alt snakkes om følelser, behov, sårbarhet – men gjensidighet mangler.
• De kan bli intolerante overfor andre sitt liv: En venns krise oppleves som irriterende avbrudd i sin egen fortelling.

Når narsissismen er dyp og primitiv

Noen pasienter viser en mer alvorlig, strukturell narsissistisk personlighetsstruktur. De kommer ofte fra alvorlig fornærmende barndom – foreldre som var fraværende, kritiske, intrusiv eller emosjonelt utilgjengelige. Deres narsissisme er en forsvar: «Hvis jeg ikke er sentrum, cesser jeg å eksistere.»

Disse pasientene kan være ekstremt krevende i terapi:

• Null toleranse for terapeutenes ferie, sykdom, egne krise.
• Hyppige «krise-telefoner» mellom økter.
• Behov for konstant kontakt (meldinger, mail) for å regulere egen angst.
• Idealisering → forakt-cyklus: Terapeuten er «den eneste som forstår» → plutt «du forstår ingenting».

I private relasjoner viser de ofte: Kontrollbehov, utilbøyelighet til å akseptere partnerens uavhengighet, manglende empati for partnere lidelse, barnslig raseri ved avvisning.

Veien fremover: Fra entitlement til gjensidighet

Målet i terapi er ikke å fjerne narsissismen (en vis grad er sunn), men å hjelpe pasienten til å:

1. Internalisere den gode opplevelsen: «Jeg er verdt å bli sett og hørt» – uten at det krever at alle andre gjør det hele tiden.
2. Akseptere adskilthet: Terapeuten har liv utenfor timen. Slik har også venner og partner.
3. Utvikle empati: Gjennom å motta empati, lærer man å gi den. Det er en utviklingsprosess, ikke et intellektuelt innsikt.
4. Generaliserer fra terapirommet til virkeligheten: Vekst i den «mikrokosmos» terapi gir rippel-effekter i «makrokosmos» hverdagen.

En god terapeut setter grenser med empati: «Jeg er her for deg i denne timen. Utenfor den har jeg mitt liv, og du har ditt. La oss jobbe med hvordan du kan bære dine egne behov, og likevel være til stede for andre.» Det er i møtet med denne begrensede, men pålitelige relasjonen, at ekte psykologisk modning skjer.

Joseph Burgo, PhD, skriver om psykoterapi, narsissisme og personlig vekst på sin blogg – for de som vil fortsette å vokse etter terapi er avsluttet.