The Fountain (2006): En undervurdert sci-fi-mesterverk

Darren Aronofskys «The Fountain» floppet på billettkontoret og delte kritikere, men har siden vunnet kultstatus som en av de mest visuelt og tematisk rike science-fiction-filmene de siste tiårene.

Visuell poesi uten CGI-overflod

I stedet for datagenererte effekter brukte Aronofsky mikroskopisk filming av dypliv (bakterier, alger, embryoner) for å skape de kosmise sekvensene. Resultatet er organisk, lyssterkt og dypt fascinerende – en kontrast til dagens ofte sterile digitale spekter.

Tre tidslinjer, én historie

Filmen flekter 1500-tallet (conquistador), nåtid (nevroforsker) og fremtid (romfarer) – alle spilt av Hugh Jackman og Rachel Weisz. De visuelle motivetene (træet, ringen, stjernen) binder epokene sammen tematisk, ikke lineært.

Kjernen: Kjærlighet, tap og aksept

Under det spektakulære ytre ligger en intim historie om en mann som nekter å akseptere at koneen dør. Skuespillene er ra, intense og bærer filmen. Jackman leverer en karrierebeste fremstilling av sorg, besettelse og til slutt fred.

Clint Mansells score – en karakter for seg selv

Musikken, med Kronos Quartet og Mogwai, vever seg uadskillelig inn i bildene. «Death Is the Road to Awe» i klimakset er en av filmhistoriens mest berørende musikalske øyeblikk.

En film som belønner gjentatte visninger

«The Fountain» forklarer ikke alt. Den inviterer til tolkning, følelse og refleksjon. Som maleri, dikt og scene simultant, er det et verk som vokser med seeren.

Hvis du hoppet over den i 2006 – gi den en sjanse nå. På stor skjerm, med god lyd.