Nyrearteriestenose: Innsnevring av nyreartærene – diagnose og behandling

Nyrearteriestenose er forsnæring av en eller begge nyreartærer, som fører blod fra hjertet til nyrene. Redusert blodstrøm kan gi hypertensjon (renovaskulær hypertensjon) og progressiv nyresvikt. Mest vanlig årsak: aterosklerose (kalks, fedtavsettinger i kargeveggen), spesielt hos eldre, røyvere, diabetikere, og ved høyt kolesterol/blodtrykk. Sjeldnere: fibromuskulær dysplasi (yngre kvinner).

Symptomer og klinisk mistanke

Ofte asymptomatisk lenge. Mistanke bør reises ved:

• Hypertensjon debut <30 år eller >50 år.
• Resistent hypertensjon (3+ legemidler inkl. diuretikum).
• Plutselig forverring av nyrefunksjon ved ACE-hemmer/ARB-start.
• Asymmetrisk nyre på ultralyd (en nyre markert mindre).
• Flash-lungeødem uten annen forklaring.

Diagnostikk: Bildegiving og funksjon

• MR-angiografi (MRA) / CT-angiografi: Ikke-invasivt, godt for screening. Kontrastmiddel nødvendig (vurder nyrefunksjon først).
• Kateterangiografi (DSA): Gullstandard, men invasivt (risiko for kolesterolembolier, kontrastnephropati). Brukes ofte per-operativt ved planlagt intervenjon.
• Funksjonstester: Captopril-renogram (DTPA/MAG3) – asymmetrisk opphviling/utskillelse indikerer hemodynamisk signifikans. Plasma renin aktivitet (PRA) – høyere på stenosis-siden.

Behandling

Medikamentøs: Blodtrykkskontroll (ACE/ARB, kalciumantagonister, diuretika) – førstevalg ved mild/moderat stenose uten nyrepåvirkning.

Revaskularisering (PTA ± stent): Indikert ved: >70 % stenose + resistent hypertensjon, repetert flash-ødem, progressiv nyresvikt, eller ustabil angina. Kirurgisk bypass (safena vene / hypogastrisk artær) ved kompleks anatomi eller ung pasient med fibromuskulær dysplasi.

Nært oppfølging av blodtrykk og nyrefunksjon er avgjørende uavhengig av valgt strategi.