War barnet bruker alle

Lissa Sylvest er 74 år og vokste opp i landet under andre verdenskrig. Det har gjort henne til en ekspert i sparingen og gjenbruk. I dag bor hun i en enebolig, men det er likevel klarer å være i stor grad selvforsynt.

- Hvis vi var veiing våre søppel, jeg vil tjene penger. Jeg har bare skitne plastposer, fordi jeg liksom mye kjører på resirkulering og komposthaugen i hagen. Som den gamle yokel, jeg, bry, jeg betaler bare for landet. Selvfølgelig, jeg har også tid til det, men jeg vet veldig godt at ikke alle pensjonister bjørn gjør alt dette. Det er ikke alt, det har vært bonde barn, jeg sier Lissa Sylvest.

Bond Barnet er i dag ikke lenger et barn. Hun er akkurat 74 år gammel, men børnelærdommen fortsatt henger på.

Nesten selvforsynende- jeg kom i alt - inne og ute - fordi jeg var en lysende barn som ønsket å være der ting skjedde. Det var bare fra slaktegris og kyllinger klekkes i kjøkkenhagen. Det eneste jeg ikke likte var at rettene. Mine synspunkter og erfaringer flyte derfra, sier hun.

Dette betyr blant annet at Lissa Sylvest levetid har prioritert å reise i stedet for å kjøpe nye ting og nye klær. For tretti år siden hun byttet bilen med to sykler. Kjøleskapet er så langt som mulig fylt med hjemmedyrkede grønnsaker fra kjøkkenhagen. Det grøfter også noen høner rundt i hennes gress, og gi henne med egg, og kattene får matrester, kan hun ikke spise selv.

- Jeg er faktisk akkurat i tide til å bake kaker og lage mat rødbeter. Med mine egne rødbeter, mine egne egg og mine egne epler. Jeg bare spise mitt eget syltetøy, jeg også bærbusker i hagen, og nå kan jeg høre at jeg kan komme til å høres litt hellig, men det er det jeg gjør. Så jeg sparer både penger og min egen smak ti ganger bedre enn bransjen. Det jeg kan lett ta opp med, sier Lissa Sylvest og ler.

Min mor fikk veldig ut av lidtHun har vokst opp i landet under andre verdenskrig, og særlig folk i byene var sultne fordi de måtte være enten rik eller selvforsynt for ikke å gå sulten. Det virker urealistisk til unge mennesker i dag at det var sult i Danmark, siden deres besteforeldre var barn. Likevel er det de vilkår Lissa Sylvest vokste opp i - og det har smittet over.

- Det var veldig strippet ned. Alt ble slitt ned - og trær, hekker og skog ble hugget ned, fordi vi måtte ha noe å gutta, og det var nesten bare grusveier i landet. Men jeg var privilegert. Det var meg. Min mor var en veldig talentfull dame som ikke kunne få mye ut av lite, så jeg har aldri manglet i min barndom, sier Lissa Sylvest.

Hun gjorde det ikke, som en voksen, fordi når du ikke er vant til så mye, gjør du ikke mye. Da hennes søster begynte å stikke henne i sekstitallet fordi hun ikke kaster nok ut eller har kjøpt nye klær, snudde Lissa Sylvest det døve øret. Hun er faktisk aldri vært spesielt plaget om å være om andre tror hun er dum.

Alt fra gris var brugtDet er og har alltid vært viktig for henne å vise respekt for dyr og natur, vokste hun opp i. Derfor har hun en veldig naturlig forhold til liv og død, av natur og næringskjeden delikat rekkefølge.

- Jeg har alltid sett på når min mor drepte suppe kylling og pinse kylling, og vi fikk et par griser i året, og det er jeg også. Jeg tror det var morsomt når jeg kom fra skolen som plutselig lå en slaktet gris på det store bordet i pantry. Alle guts og alt fra gris ble bare gått ut på bordet: Gå videre og komme i gang. Jeg ble veldig fascinert av det fordi det var så stor stor. Og det luktet det for lite, sier Lissa Sylvest og fortsetter

- Så vi renset tarmen, skrape dem og laget blodpølse, leverpostei og skinke. Varierer fra gris ble anvendt. Alt. Enten det var ørene eller hover, kom de opp med kål suppe og de jeg spiste med min far, for når han kan spise dem, jeg kunne alltid. Jeg hadde kjørt opp en appetitt på livet, kan jeg fortelle deg.

Natur systematisk ordnet progress-- jeg slakter selv min suppehøner i dag, og jeg fryder meg alltid at alt er bra i bukhulen i en bestemt rekkefølge, og det sitter der den skal, slik at du kan se hvordan det fungerer . Jeg liker noe. Jeg skriver litt utklippsbok når jeg har opplevd noe spennende og jeg satt noen utklipp inn i en gang i mellom. For eksempel har jeg kuttet en gigantisk hval fra Sibir ut av avisen, sier Lissa Sylvest og forsvinner bort i minnet på hvalen:

- Den strandet, og deretter de lemlestet den. Alle guts er som et fjell i lilla, rød og helt fantastiske farger. Det er selve livet, og hvordan vi fungerer, tror jeg, er så stor, og fascinasjonen jeg hadde som barn, fordi jeg vokste opp på landsbygda.

Kunnskap forsvinderDesværre det er ikke mer en selvfølge, til barn hjelpe til på kjøkkenet hjemme, og derfor er det mye kunnskap, som er i ferd med å gå tapt. Både på hvordan å lage mat og hvordan du bruker og gjenbruk.

- Jeg tror det strammer inn fra nå av. Det kan like godt møte. Jeg tror vi trenger noen etikk og moral, og det må starte på grasrota. Vi må begynne med oss ​​selv. Men jeg har ikke Delphic. Jeg tror det er viktig at vi krever bedre mat og betale litt mer for økologisk mat, sier Lissa Sylvest.